Tekst: Frode Barkved 

«… og kraftfullt forkynner anelsen meg: tap deg selv, for å finne deg.»
Rudolf Steiner

Ordene over er et utdrag fra et ukevers hentet fra den såkalte sjelekalender som ble gitt ut i 1912. Steiners intensjon var å finne ord som kunne beskrive indre og ytre naturstemninger og dermed skape en forbindelse mellom sjelens og årstidens liv. Dette utdraget har overskriften 2.-8. juni.

Hundre år senere, nærmere bestemt fra 30. mai til 10. juni 2012, vandrer elevene Mathias, Jenny, Johann, Hedda, Anders, Timana og Tellef og lærerne Louise, Fernando og Helga, samt undertegnede, fra Ljabru til Compostela.

Et ikke helt ubetydelig stykke geografi ble tilbakelagt i luften mellom Rygge og Madrid, og med buss fra Madrid til O Cebreio. Men ellers gikk vi sånn omtrent hele tiden, bare avbrutt av noen måltider og litt søvn inn i mellom.

Ukeverset for tiden vi vandret i kunne knapt passet bedre.

For i hvilken tradisjon var det vi stillet oss inn i med vår vandring om ikke nettopp oppgivelsen av det vante til fordel for det uvante, fra innarbeidede mønstre til åpne og uforutsigbare situasjoner?

Tap deg selv, for å finne deg.

Opprinnelig var det å være en pilegrim (av latin en fremmed), en livstilstand. Og det som taptes var det trygge og nære til fordel for det fremmede landskapet der det var mulig å finne noe nytt i seg selv, noe hellig, noe større enn det som hadde vært. Å være en pilegrim var å ta et eksistensielt farvel med hjemstedet og familien; av de som bega seg ut på vandring var det kanskje halvparten som vendte hjem igjen. På vandringen fra Mellom-Europa til Compostela døde titusenvis av mennesker, og fremdeles har mange steder navn etter de hundrevis av hospital som ble grunnlagt langs pilegrimsleden for å ta seg av syke og døende vandrere.

Dette spranget inn i ytre og indre hjemløshet var en forutsetning for å vinne en ny tilhørighet. I hjembygden hadde den enkelte blitt båret av det sosiale livet, av normene, av rytmene, av regelmessige kirkebesøk, årstidsfeiringer, yrker: På vandringen løstes dette opp. Uten fellesskapets bærekraft og normative beskyttelse ble den enkelte konfrontert på en mye mer intensiv måte med sine egne ubearbeidete skyggesider, sin fortid, sine uvaner, sin utilstrekkelighet, sin tvil, sin ensomhet. Men det var et mål som trakk: Jakobs hellige sted, Jesu brors helbredende kraft i domen i Compostela. Gjennom en hard og til tider mørk vandring, skulle en vakker dag lyset skinne sterkere enn solen – bare man nådde frem, bare vandringen en gang førte en til Compostela. Da ville man etter å ha tapt seg selv, finne seg på nytt.

I klasserommet på Steinerskolen på Ljabru dirrer det av forventing. Den ene etter den andre av skolens øvrige elever og lærere kommer innom klasserommet og tar farvel, og når vi kommer ut står det en stor elevgruppe og synger oss inn i vandringen oppover bakkene til trikken

En dame på trikken får vite at vi skal på pilegrimstur til Compostela, og hun blir blank i blikket. Hun skulle ikke bli den første og siste som blir rørt av møte med denne elevflokken.

Så sitter vi, fremdeles dirrende av forventingen, på flybussen som skal føre oss til Rygge. Når det velsignende rykket setter inn og bussen kjører, ser jeg hender som gnir seg mot hverandre og klapper, jeg hører munner som jubler av glede. Men bare fra våre ungdommer. Alle andre sitter med uforandret ansikt. Og jeg grunner over begrepet psykisk utviklingshemmet. Det må jo bety å være sjelelig hemmet. I dette øyeblikket passer det ikke til noen av ungdommene fra Ljabruskolen. For de andre passasjerene derimot, de som sitter der med sine uforandrede hverdagsansikter som om ingenting er skjedd, for dem passer kanskje betegnelsen bedre? Hvor sjelelig hemmet er vi ikke i våre ubevegelige ansikter? Hvor mye skal ikke til av stimuli for at vi selv skal kunne gi uttrykk for en så inderlig jubel av lykke som ligger i et rykk som varsler at vi beveger oss til noe nytt og ukjent? Begrepene er byttet om, tenker jeg.

Det ligger stor makt i det diagnostiske språket?

Og ennå har jeg ennå ikke nevnt den ekstase som fylte flyet til Madrid da det lettet noen timer senere, for ikke å snakke om da det landet.  Omtrent slik måtte lyden ha vært i de gamle ekstatiske Dionysos-opptog da athenerne danset seg fremover veiene til Eleusis. Jubel, henrykkelse! Vi andre – vi som deler ut betegnelsen sjelelig utviklingshemmet – vi slipper ikke engang øynene fra avisen eller hvor vi nå har plassert dem, verken når flyet letter eller når det lander. Det er fordi vi i vår alminneliggjøring av tilværelsen har blitt opplevelseshemmet og mistet sansen til å forbauses og undres, en sans som våre mer psykisk/sjelelig utviklede pilegrimsungdommer har til gangs.

Den første vandringsdagen går vi mens vi synger og spiller fløyte. Andre pilegrimer stanser opp og ser smilende på oss. Denne flokken har nemlig det ved seg, at den oppmuntrer alle hvor enn den kommer. Slik sett er det slektskap mellom disse vandrerne og solen.

På denne første dagen ble vi angrepet av en aggressiv haglbyge. Jeg overdriver ikke når jeg sier at haglene var store som klinkekuler! Så kom tordenen nærmere. Faktisk var vi alle ganske bleke om nebbet mens de fleste av oss fomlet frem regnponchoer og strevde med å trekke den over kropp, hode og sekk. Som en flokk pukkelryggede, jagede selvpinende flagellanter og gråmunker beveget vi oss nedover stien, med en lydkulisse som vekslet mellom torden som kom stadig nærmere og urytmiske smerteklynk som ble stadig fjernere ettersom flokken løste seg opp og haglet etter hvert helt opphørte å skade oss.

Jeg kommer aldri til å glemme reaksjonen da solen kom frem på himmelen. I det sekundet den brøt gjennom tordenskyene og sendte sine kaskader av varme og lys mot oss, ble vandringsflokken forvandlet til et vesen av urfryd, av urglede. Et gigantisk jubelrop strakte seg mot solen, og armer svingte, føtter trippet og hoppet, og det ble dans og sang og rop og latter. Der og da forsto jeg en yngre menneskehets intense takknemlighet og kjærlighet til solen. Jeg forsto hvorfor du finner kultiske danser og ritualer knyttet til solen i alle naturreligioner. I dette øyeblikket – hinsides all teoretisering og uten mental avstand, uten beskyttende intellektuelle og analytiske solbriller og solkrem – fattet og begrep jeg at solen kan man oppleve som en personlig venn og guddom, en nåderik, uselvisk lysengel som overstråler og bærer oss og som gir ny næring til håpet om å komme frem til et herberge før natten faller.

Solen og solens folk omfavnet hverandre.

Og vi fant et herberge og neste dag våknet vi i Triacastela som er oppkalt etter en middelalderlandsby som en gang hadde tre borger. Men etter å ha tatt på oss disse ponchoene som får oss til å ligne krumbøyde augustinermunker får Hedda og Frode midt i vandringen det innfallet at de skal lage en hvelving av vandringsstavene. De har gått et stykke foran de andre, og nå står de og synger en «borg-sang» som handler om å vokte den lyse gralen. Etter hvert som de andre nærmer seg slutter de seg til sangen, de går gjennom hvelvingen, stille seg så opp og forlenger den ved å strekke sine egne staver mot himmelen – og det blir etter hvert en riddersal. En av Triacastelas tre borger er for et øyeblikk gjenreist og det synges i riddersalen: «I den høye riddersalen. Vokter vi den lyse gralen. Skålen som du holder i din hånd. Er fylt av lys og sannhetsånd.»

Solopplevelsen dagen før og gralsopplevelsen i dag, griper dypt i meg. Og flere dager senere, når pilegrimvandringens mål er nådd, 7. juni, vet jeg ved meg selv at Santiago de Compostela med sin aldri så praktfulle Jacobskatedral ikke er selve målet. Den har riktignok trukket seg til oss; men bare for at vi underveis kan håpe på å oppdage at målet kan være nærværende, kan skapes og oppleves når som helst og hvor som helst.

Helligdommen, tempelet, er her nå, og nå.
Og nå… og nå.
Tempelveggene trekker seg sammen rundt meg i form av medmennesker, himmelen er tempelhvelving, jorden tempelgulv.